Øvre Anarjokka. Foto: Dagfinn Skjelle, samfoto.no

Om Øvre Anárjohka nasjonalpark

Øvre Anárjohka nasjonalpark og den tilgrensende finske nasjonalparken Lemmenjoki utgjør et stort, urørt naturområde i nord. Nasjonalparken er en avsides og urørt del av Finnmarksvidda.

Naturopplevelser

Øvre Anárjohka nasjonalpark er lite tilrettelagt for friluftsliv, men det finnes likevel turmuligheter. I tillegg kan du fiske.

Personer bosatt utenfor Finnmark må ha fiskekort. Elva Anárjohka er lakseførende og krever eget fiskekort for Tanavassdraget. Jakt og fangst på rype, hare, rødrev og mink er kun tillatt i f.m. lovlig reindrift.

Dyr, planter og fugler

I Øvre Anárjohka er det over 100 kvadratkilometer furuskog som for det meste er ren urskog. Nasjonalparken har stor variasjon i landskapstyper og dyrelivet er derfor forholdsvis rikt.

Mange østlige planter

På grunn av det kalde klimaet her oppe er furuas vekst svært langsom og trærne blir derfor småvokste og kvistrike. Grana finnes to steder i nasjonalparken i små mengder, og er derfor sjelden og sårbar. Bjørka i Øvre Anárjohka er småvokst, krokete og vokser spredt over et stort område. Bunnsjiktet i bjørkeskogen består av mye lav, og disse områdene er derfor svært viktige for reinen om vinteren.

Også myr utgjør en betydelig del av nasjonalparkens arealer. Stort sett dreier det seg om næringsfattig myr og vegetasjonen domineres derfor av starr og myrull. Langs kanten av myrene er det ofte kratt av finnmarkspors og ulike vierarter samt litt fjellbjørk.

Langs elver og bekkefar vokser det gjerne arter som krever mer næring så som sølvvier, lappvier og ofte også ballblom, kongsspir og skogstorkenebb.

Øvre Anárjohka har sterke innslag av såkalte Sibir-arter. Ofte dreier dette seg om storvokste urter som storveronika, sibirturt, finnmarksfrøstjerne, russefrøstjerne og lappflokk. Langs kilder og andre fuktige lokaliteter kan man finne lappsoleie og dvergmaigull, og på grasmyrene den rustrøde brannmyrullen.

Sjeldne østlige arter

Fuglelivet i Øvre Anárjohka er rikt og med innslag av sjeldne østlige arter. I furuskogene finner man gjerne rødstjert, granmeis og lappmeis. Tretåspett og lavskrike samt fjellvåk, kongeørn og jaktfalk er det også mulig å treffe på i nasjonalparken. Dvergfalk kan også forekomme. Myrene byr på gode habitater for vadere. Grønnstil, rødstilk, småspove, lappspove og kvartbekkasin er alminnelige, og sotsnipa, som bare finnes i Finnmark, forekommer også.

Langs elvebreddene er det normalt å finne fossekall, linerle, temincksnipe og sandlo, mens man i vannene kan se storlom, krikkand, kvinand, havelle, svartand sjøorre og sangsvane. Øvre Anárjohka har flere mindre spurvefugler som er sjeldne i Norge for øvrig. Gulerle, lappspurv, lappsanger og sivsanger er eksempler på slike. Hønsefugler som fjellrype og lirype finnes også i nasjonalparken, mens storfugl er mer sjelden.

En rik og mangfoldig fauna

Øvre Anárjohka nasjonalpark har stor variasjon i landskapstyper og dyrelivet er derfor forholdsvis rikt. Det største pattedyret er elgen, men denne trekker stort sett til mer skogrike trakter utenfor parken om vinteren. I verneområdet er det 12 vinterbeiter av stor betydning for reindrifta, og fra november til og med april er det derfor reinen som dominerer suverent. Bjørnen har hi innen nasjonalparkens grenser, mens jerven bare er streifdyr.

Av mindre rovdyr er rødrev og røyskatt mest vanlig. Det finnes en rekke smågnagere i Øvre Anárjohka. Lemen, markmus, fjellrotte og vånd er mest utbredt, men bestands-størrelsene varierer mye fra år til år. En karakterart for nasjonalparken er den typiske sibirarten rødmus. Området har forøvrig en stabil bestand av hare, og det finnes også et par spissmusarter.

Øvre Anárjohka nasjonalpark har mange fiskeslag. Laks, ørret, røye, trepigget stingsild, harr, sik, gjedde, abbor, lake og ørekyt er vanlige. Den mest sjeldne arten er trolig røya som bare finnes i ett vann.

Landskap

Øvre Anárjohka nasjonal-park er et flatt platå - men med en rekke avrundede, duvende høgdedrag. Myr, vann og skogløs vidde utgjør halvparten av nasjonal-parken, men det er også store arealer av skog og trær.

Fra bredden av Anárjohka stiger landet langsomt mot et høgdedrag med treløs vidde fra Spierkojeaggi i nord til Riehttecearru i sørvest.

Den vestlige delen av nasjonalparken ligger høgere enn den østlige og derfor er landskapet her mer preget av høgfjell med stein, lyng og myr. Bare rundt bekker og vann vokser en lav bjørkeskog. I Øvre Anárjohka er det myrområder som ofte kan være flere kilometer lange, og vanskelige for folk å krysse. Nasjonalparken har over 700 store og små vann, og mange store elver starter sitt løp her inne på vidda. Det største vannet er Gavdnjajávri ved Anárjohkas øvre kilder.

Øvre Anárjohka har et typisk kontinentalt klima med tørre somrer og svært kalde vintrer. Geologisk preges nasjonalparken av to ulike formasjoner. I vest finnes et surt og næringsfattig felt som gir dårlig jordsmonn for planter. Lengre øst dominerer den såkalte Karasjok-formasjonen med basiske bergarter som danner grunnlag for en mer artsrik vegetasjon.

Historie

Øvre Anárjohka har i uminnelige tider vært samenes domene. De har levd i området som veidefolk av jakt, fiske og fangst, og fra ca 1750 også av tamreindrift.

Gullgravere gjorde sitt inntog i området i midten av 1960-åra, men forsvant snart da driften viste seg ikke å være lønnsom.

Relaterte lenker