Disponering av betonginnretninger

Noen av de bunnfaste betonginnretningene på norsk sokkel nærmer seg endt levetid. I årene som kommer må myndighetene ta stilling til hvordan disse skal disponeres.

Betonginnretninger: Mottaksanlegg på land og betonginnretninger på norsk kontinentalsokkel. Kart: OD. Klikk på kartet for større versjon.

Den nye rapporten om disponering av betonginnretninger er blitt til på initiativ fra Oljedirektoratet (OD). De inviterte med Petroleumstilsynet (Ptil) og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) for å gå dypere inn i etatenes respektive fagområder.

– I den nye studien har vi sett på ulike teknologiske løsninger for disponering av betonginnretningene, og vurdert disse i forhold til helse, miljø og sikkerhet. Rapporten skal inngå i bakgrunnsmaterialet for vurdering av framtidige disponeringsløsninger, sier direktør Arne Holhjem i OD, fagdirektør Øyvind Tuntland i Ptil og avdelingsdirektør Signe Nåmdal i Klif.

Kan søke unntak for betonginnretninger

Betonginnretninger på norsk sokkel

  • Fra 1973 til 1995 tok petroleumsnæringen i bruk 14 betonginnretninger på norsk kontinentalsokkel. To av disse er flytende, mens resten står på havbunnen.
  • Innretningene er påbegynt i dokk, så bygget flytende ved såkalt glid, koblet sammen med overbygg og slept til havs og plassert på endelig destinasjonssted.
  • Til nå er disponering av to betonginnretninger på norsk sokkel – Ekofisk T og Frigg TCP2 – behandlet. Etter høring i OSPAR godkjente Stortinget at disse ble etterlatt på stedet.
Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR) gir felles bestemmelser og anbefalinger for petroleumsvirksomhet til havs.

I henhold til OSPAR-beslutning 98/3 om disponering av utrangerte offshore installasjoner, skal alle innretninger i utgangspunktet fjernes.

For betonginnretninger kan det søkes om unntak fra forbudet mot sjødisponering.

Lite erfaring

Det er lite erfaring med fjerning og opphugging av betonginnretninger, og det er lite data å basere analyser på. Utredningen fra OD, Ptil og Klif viser at selv om noen innretninger har installert utstyr som gjør disse i stand til å flyte igjen (reflyting) for å kunne fjernes, er det mange usikkerhetsmomenter knyttet til om slike operasjoner kan gjennomføres kontrollert.

Fordelen med ilandføring vil først og fremst være at armeringsjern og eventuelt betong kan gjenvinnes, og at sjøbunnen tilbakeføres til naturlig tilstand.

Et alternativ til opphugging og materialgjenvinning kan være å bruke hele eller deler av innretningen til for eksempel brofundament eller for å anlegge kunstig land.

Ikke risikofritt

Det er ikke risikofritt å fjerne betonginnretninger. I verste fall kan en ulykke under klargjøring, reflyting, transport eller riving ha alvorlige følger som tap av liv.

Ilandføring av betonginnretningene for opphugging og materialgjenvinning kan medføre risiko for utslipp til sjø og negativ miljøpåvirkning. Rivingsoperasjoner på land vil generere støy og støv. Det kreves tilgjengelig arealer, både på land og i sjø, og det kan oppstå konflikter med nærmiljøet.

Etterlatelse et alternativ

Etterlatelse av betonginnretninger på stedet er et alternativ til ilandføring. Det kan ha sikkerhets- og miljømessige fordeler. Etterlatelse vil i liten grad påvirke fiskepopulasjoner, men vil kunne komme i konflikt med fiskeriinteresser på grunn av båndlegging av areal.

Etterlatte innretninger må i tilfelle påmonteres lys og navigasjonsutstyr, og faren for konflikt med skipstrafikk vil da være relativt liten.

Tema