Miljøavtaler virker når alle er med

Av SFT-direktør Ellen Hambro, i VG 20. september 2009.

I dag 16. september feirer vi verdens ozondag. Vi feirer at bruken av ozonreduserende stoffer er kuttet med 95 prosent siden verdens land i 1987 forpliktet seg til å beskytte ozonlaget. Og vi ser fram mot klimaforhandlingene i København i desember. Hvordan kan vi kopiere suksessoppskriften?

På 1970-tallet slo forskerne alarm: Ozonlaget, som beskytter mennesker, dyr og planter mot skadelig stråling fra sola, var i ferd med å ødelegges. Mange land sto samlet bak Wienkonvensjonen i 1985. To år senere fikk vi Montrealprotokollen, som gir landene plikt til å bli kvitt stoffene som ødelegger ozonlaget.

Begge avtalene er forhandlet fram i FN. Og de virker. Den globale bruken av ozonreduserende stoffer er redusert med 95 prosent. I Norge har vi redusert bruken av ozonreduserende stoffer med 99 prosent siden 1986.

Ferske tall fra nettstedet Miljøstatus i Norge viser at for første gang er det målt mindre av den ozonødeleggende gassen KFK over Svalbard. Om alle land fortsetter å innfri forpliktelsene sine, forventer vi at ozonlaget friskmeldes rundt år 2050.

Suksess for ny klimaavtale?

Når verdens ledere møtes til klimatoppmøtet i København i desember, skal de bli enige om en avtale som avløser Kyotoprotokollen, som ble undertegnet i 1997. Denne protokollen skulle sørge for at industrilandene kuttet sine utslipp av klimagasser med minst fem prosent i forhold til 1990. Men avtalen har bare forpliktelser for industrilandene – og så trakk USA seg fra avtalen, en av de største forurenserne.

De globale utslippene av klimagasser øker. Det er åpenbart at vi trenger en sterkere avtale for å få bukt med problemene. Igjen er det FN som er rammen for forhandlingene. Så hva skal til for at den nye klimaavtalen blir en suksess?

Universelle avtaler

Da vi begynte å forberede Verdens ozondag, hadde 195 av 196 land ratifisert de internasjonale avtalene om å redusere bruken av ozonreduserende stoffer. Bare Øst-Timor gjensto. 11. september fikk vi gladnyheten fra FNs miljøprogram: Også Øst-Timor ratifiserer nå avtalene.

Dermed er Wienkonvensjonen og Montrealprotokollen de første internasjonale avtalene noensinne som er godkjent av absolutt alle land. Det er historisk – og har ikke vært lett.

Ambisjonen for en ny klimaavtale i København må være å få med alle land på en avtale som forhindrer altoverskyggende klimaendringer.

Rettferdige avtaler

Det er krevende å samle alle verdens land om felles mål og avtaler. Industriland og utviklingsland har ulike utgangspunkt og muligheter. Teknologi, gjennomføringsevne og ressurser til å prioritere miljøavtalene varierer voldsomt.

Mange miljøutfordringer krever globale og rettferdige løsninger. Og det er sjelden tvil om hvem som har forurenset mest og minst. Også under Montrealprotokollen er det utfordrende for mange utviklingsland å oppfylle forpliktelsene om å redusere bruken av ozonreduserende stoffer. Derfor er det opprettet et fond der utviklingslandene søker midler til tiltak.

Støtte til fattige lands krav om teknologioverføring og pengestøtte, både for å kutte i egne utslipp og for å tilpasse seg klimaendringer som i stor grad skyldes utslipp i rike land, er avgjørende for å få en klimaavtale som virker.

Effektive avtaler

I tillegg til at alle land må med, og at alle må ha muligheter til å innfri forpliktelsene, er det viktig at det etableres en effektiv avtale for å sikre reelle utslippskutt.

I Norge setter utfasingen av HKFK (hydroklorfluorkarboner) en endelig stopp for bruken av ozonreduserende stoffer. I ti år har vi gitt alle bedrifter som importerer HKFK til Norge stadig færre importkvoter. Fra 1. januar 2010 er det slutt. Da er det ikke lenger tillatt å importere eller eksportere noen form for ozonreduserende stoffer til og fra Norge. Dette hadde ikke vært mulig uten Montrealprotokollen og dens strenge forpliktelser.

Verdens ledere står overfor store utfordringer når en ny klimaavtale skal forhandles fram i København i desember. Samtidig er klimaproblemet mer anerkjent og akseptert enn noen sinne. Dette gir optimisme i forkant av klimaforhandlingene. La oss håpe at solskinnshistorien om å kutte bruken av ozonreduserende stoffer kan virke som inspirasjon for å redde klimaet.