Oppdrettsnæringens samlede bruk av de miljøskadelige stoffene benzuroner økte fra 2362 kg i 2012 til 4968 kg i 2013. Foto: Kim Abel, Naturarkivet

Rekordhøyt forbruk av miljøskadelige lusemidler

Økningen av bruk av miljøskadelige lakselusmidler i fiskeoppdrettsnæringen fortsetter, viser tallene for 2013. Det haster nå å få på plass nye tiltak mot lakselus.

Økt bruk av flubenzuroner

  • Folkehelseinstituttet publiserer hvert år en statistikk over bruken av antibakterielle midler, midler mot lakselus, innvollsorm og sopp, samt bedøvelsesmidler, i norsk fiskeoppdrett.
  • Fra 2011 til 2012 økte bruken av flubenzuroner kraftig, og denne utviklingen fortsatte i 2013. Bruken av diflubenzuron økte fra 1 611 kg i 2012 til 3 264 kg i 2013, mens teflubenzuron økte fra 751 kg til 1704 kg.
  • Flubenzuroner er legemidler som blir brukt mot lakselus. Stoffene tilsettes fiskefôret og tas opp i fiskens blod. Stoffene har effekt på lakselusa ved at den hemmer skallskiftet.
  • Miljøproblemet oppstår når lusemidlene spres til vann og sjøbunn via avføring fra oppdrettsfisken og rester av fiskefôret, slik at krepsdyr i naturen blir utsatt for de samme giftvirkningene som lakselusa.

Folkehelseinstituttets legemiddelstatistikk viser at oppdrettsnæringens bruk av de miljøskadelige lakselusmidlene diflubenzuron og teflubenzuron doblet seg både fra 2011 til 12 og fra 2012 til 13.

– Vi har fått to ulike rapporter de siste årene som viser at flubenzuroner har en negativ miljøpåvirkning på ulike krepsdyr i området rundt anleggene som blir behandlet. Fjorårets høye forbruk av disse stoffene er derfor alvorlig, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

I 2011 publiserte Klif en rapport som påviste de to lakselusmidlene i så høye konsentrasjoner rundt oppdrettsanlegg at de kunne true krepsdyr som krabber og reker. I 2012 kom en ny rapport fra Havforskningsinstuttet og Nifes som bekreftet Klifs undersøkelse fra 2011 og påviste større spredning av stoffene og høyere konsentrasjoner i villfisk, krepsdyr, sedimenter og bunnfauna enn tidligere antatt. Et uventet funn var at teflubenzuroner kunne spores hele 1000 meter fra oppdrettsanlegget som hadde brukt det.

Bekymringsverdig lakselusutvikling

Innsiget av laks til norske vassdrag er halvert siden 80-tallet. Lakselus anses i dag sammen med rømt oppdrettsfisk som de alvorligste negative påvirkningene på villfiskbestandene. Havforskningsinstituttets risikovurdering viser at smittepresset på laksen i 2013 stedvis medførte fare for betydelig økt dødelighet for laksen når den vandrer ut. Sjøørret blir generelt enda hardere rammet.

Lus er en parasitt som smitter fra oppdrettslaks til vill laksefisk. Fikseoppdrettere er av Mattilsynet pålagt å holde seg under et definert nivå av lus på fisk i merdene. Det er også gitt klare retningslinjer for hvordan lusa skal bekjempes, og næringen gjennomfører avlusningstiltak med medikamentell behandling.

Bruken av lakselusmidler har de siste årene vokst men man har likevel ikke klart å dempe det samlede smittepresset på villfisken i særlig grad. Det er enighet blant myndighetene om at man ikke får bukt med luseproblemet med lusemidler alene. Ettersom antallet verter har økt og resistensen har utviklet seg mot stadig nye medikamenter utgjør lakselus en økende trussel for ville bestander av laksefisk.

– Det haster nå å få på plass nye effektive tiltak for å begrense lakselusproblemet. Dette er viktig både for miljøet rundt oppdrettsanleggene og for vill laksefisk.

Arbeidsgruppe

Fiskeridirektoratet har nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra Miljødirektoratet og Mattilsynet for å drøfte tiltak som kan begrense bruken av lusemidlene.

Ulike myndigheters  ansvar

Det er flere myndigheter som har forvaltningsansvar knyttet til bruk og utslipp av lakselusmidler. Det er Statens legemiddelverk som godkjenner stoffene og veterinærene som foreskriver bruken av slike legemidler til næringen. Mattilsynet skal ivareta mattrygghet, fiskehelse og fiskevelferd og samtidig miljøhensyn. Miljødirektoratet har ansvaret for de ville lakse- sjøørret og sjørøyebestandene i Norge og for tilrettelegging og styring av fylkesmannen som stiller krav til oppdrettsnæringen i utslippstillatelser etter forurensningsloven. Fiskeridirektoratet har ansvar for miljøpåvirkninger fra akvakultur gjennom akvakulturloven.

Bransjen har også et selvstendig ansvar og en plikt til å drive virksomheten slik at det ikke medfører skade på miljøet og blant annet vurdere bruken av lusemidler.

Relaterte lenker

Kontakt

seksjonssjef Gunhild Dalaker Tuseth, seksjon for lokal forurensning
telefon: 993 01 519

Tema